Vannkrig!

Det er et faktum at kriger i verden i større og større grad handler om tilgang til ressursene. Vi er heldige som bor i Norge, som har tilgang til så mye rent vann vi bare vil. Uten sammenlikning forøvrig har vi i vinter hatt vår egen arktiske krig om tilgangen til vann. Motstander: Kong Vinter!

De første slagene stod i romjula. Da ble frosne vannrør effektivt slått tilbake ved å slå på varmekablene i rørene. (Og ved å sørge for at jordfeilbryteren på kraftverket ikke slo dem ut). Men så kortslutta varmekabelen. Det gikk fortsatt bra så lenge vi var hjemme hver dag og brukte vann. Men så dro vi til fjells i to dager, og da vi kom hjem var vannet frosset på nytt. Moralen er: Pause fra byggeprosjektet skal man IKKE unne seg.

Neste slag ble utkjempet av rørleggere. Først Thon og co, men deres utstyr kunne steame opp rør på opptil 30 meter. Hos oss er det omtrent 130 meter, så da duger det dårlig. Neste utfordrer var dermed Fossum og Sandum fra Tyristrand. De hadde utstyret i orden, egne patenter og løsninger, og gikk på med dødsforakt:

Her går vannet fra plastdunken via propandrevet vannvarmer og videre inn i en lang slange.


Røret trædde de omtrent 40 meter innover fra denne siden. Tinte opp en del is, og var ved godt mot. Men fortsatt ikke vann. Etter å ha gjort det samme fra andre enden, og trædd 140 meter (!) derfra, begynte vi å lure på om vannrørene egentlig går en sving om Drammen på sin vei fra brønnen til huset. For fortsatt hadde vi ikke vann, og Fossum og Sandum måtte dessverre kaste inn håndkleet etter sju timer. Innsatsen var det ingenting å si på, men utfallet var trist.


I neste slag valgte vi en ny strategi. Å legge en ny vannledning - oppå bakken. Heller ingen enkel snømåking! Maia og Hilde bukserte en kveil med 130 meter vannrør (3,2 cm i diameter) gjennom én meter dyp løssnø! Det var litt av en opplevelse!
Maia omfavner kveilen med rør. Den var STOR i begynnelsen.
Her har det slått skikkelig floke på seg! Ikke så greit å vite fram og tilbake. Her veksla vi mellom fortvilelse og lattersalver. Det var nesten umulig å bevege seg, og vi hadde en uhåndterlig slange med floker på. Krevende!
I bunnen av en bratt bakke som vi skulle ned. Finn Maia på bildet! (Vi lo så vi grein!)
Og etter at distansen var tilbakelagt klatra Arnstein opp på veggen på trafoen og dytta den midlertidige vannledningen inn gjennom en ventil. Noen biler som kjørte på veien fant hele opptrinnet ganske mistenkelig, og kjørte fram og tilbake mens de stirra fælt. Men vi fullførte, og resultatet: Slaget vunnet: VI HAR VANN!


Men hvor lenge var Adam i Paradis? En slik midlertidig ledning fungerer fint så lenget vannet renner kontinuerlig. Så vi hadde rennende vann i kranen dag og natt. Inntil vi i et ubetenksomt øyeblikk fikk skrudd igjen krana. Og vips. Så hadde Kong Vinter overtaket igjen, for den midlertidige ledningen var frosset til!

Så nå er det et nytt slag på gang. Vi starta det med å dra på kirkegården for å låne en "tinemaskin" til å tine bakken utenfor huset der hvor vannrøret går. Når bakken var myk var det bare for Arnstein å grave seg ned til røret.
Her har han kommet seg ned i bakken. Og mysteriet er nå: vi har funnet vannrøret men ikke varmekabelen. Muligens ligger koblinga mellom varmekabelen og vannrøret INNE I VEGGEN. Skal vi få reparert den kortslutta ledningen så må vi inn dit. Neste våpen i vannkrigen blir dermed trolig meisel!

Vi har tapt noen slag, men vi håper å vinne krigen til slutt. Det er i alle fall håp om at det blir vår i år også. Da må Kong Vinter gi slipp, uansett!